I et tidligere blogginnlegg, vakkert døpt undulat, maser jeg om genseren jeg strikket – påbegynt etter julen 2008. Da hadde jeg fått masse flott Fairytalegarn av moia, men min strikkeerfaring var ikke på like høyt nivå som min iver etter å lage noe nyttig. Så jeg begynte på en genser, og sakte, men sikkert vokste den rundt og rundt på pinnen. Så stoppet det naturlig opp da jeg kom til problemet med armene sommeren 2009, og siden gikk det ingen vei før etter november samme år. Da lærte jeg nemlig, ved å komme på det fabelaktige strikkekurset/kaféen til min flotte nærstrikkebutikk, Mormors garn, å strikke sokker!
For å strikke armer må man kunne traktere strømpepinner, og på nyåret 2010 begynte jeg på min kamp om å gjøre ferdig et gensererme. I går kunne jeg stolt sende ut mms-er om at genseren faktisk er ferdig!!
Den passer, den er svær og kosegenserete, og det eneste negative er at jeg
- felte av så halsen ble litt for stram, så både briller og hårstrikk på tas av før jeg kan presse hodet gjennom – og da er den ikke superbehagelig rundt vel, pulsåra.
- ikke kunne strikke godt nok mens jeg holdt på med kroppen, som gjør genseren ganske formløs. Hadde jeg gjort det om igjen nå, ville jeg nok ha prøvd å felle av litt rundt livet for en mer feminin form.
Jeg har også lært at man alltid skal følge en oppskrift, med mindre man kan det man gjør.
Nå er målet å strikke en bolero, altså basically en kort genser, sånn at jeg ikke glemmer hvordan man strikker på armene. En lang lang kropp klarer man alltids å huske hvordan man strikker… 
Bilde kommer på sikt! Hvis jeg husker det.
0 Svar til “genserskryt!”