genserskryt!

I et tidligere blogginnlegg, vakkert døpt undulat, maser jeg om genseren jeg strikket – påbegynt etter julen 2008. Da hadde jeg fått masse flott Fairytalegarn av moia, men min strikkeerfaring var ikke på like høyt nivå som min iver etter å lage noe nyttig. Så jeg begynte på en genser, og sakte, men sikkert vokste den rundt og rundt på pinnen. Så stoppet det naturlig opp da jeg kom til problemet med armene sommeren 2009, og siden gikk det ingen vei før etter november samme år. Da lærte jeg nemlig, ved å komme på det fabelaktige strikkekurset/kaféen til min flotte nærstrikkebutikk, Mormors garn, å strikke sokker!

For å strikke armer må man kunne traktere strømpepinner, og på nyåret 2010 begynte jeg på min kamp om å gjøre ferdig et gensererme. I går kunne jeg stolt sende ut mms-er om at genseren faktisk er ferdig!!

Den passer, den er svær og kosegenserete, og det eneste negative er at jeg

• felte av så halsen ble litt for stram, så både briller og hårstrikk på tas av før jeg kan presse hodet gjennom – og da er den ikke superbehagelig rundt vel, pulsåra.

• ikke kunne strikke godt nok mens jeg holdt på med kroppen, som gjør genseren ganske formløs. Hadde jeg gjort det om igjen nå, ville jeg nok ha prøvd å felle av litt rundt livet for en mer feminin form.

Jeg har også lært at man alltid skal følge en oppskrift, med mindre man kan det man gjør.
Nå er målet å strikke en bolero, altså basically en kort genser, sånn at jeg ikke glemmer hvordan man strikker på armene. En lang lang kropp klarer man alltids å huske hvordan man strikker…

Bilde kommer på sikt! Hvis jeg husker det.

tom <3

Etter en heller turbulent dag, klarte dah boyfriend og jeg å karre oss til Rockefeller for å delta på Tom McRae-konserten 19.03.10. Jeg vet ikke hva som er greia med å måtte “fornye” musikk som allerede fungerer fabelaktig, men han “rocka” opp nesten alle de nydelige, lavmælte sangene sine (til og med Bubblegun! the horror!). De eneste som fikk beholde det opprinnelige uttrykket var Walking 2 Hawaii og Bloodless (uten mikrofon og gitarforsterker, kun akustisk gitar, akustisk mcrae og et publikum som sang med. Magisk.)

Jeg håper til neste konsert at han har lagt fra seg rockefeelingen – Tom Mcrae, du er ingen rocker. Du har en semihockeysveis og kommer på scenen iført cowboysko og Sondre Lerches avlagte skjorter, og da hjelper det ikke aldri så mye at du har en trommis og bassgitarist i bakgrunnen som alle egentlig skulle ønske ville forlate sin post og la deg gjøre greia di. Eller, trommisen kan få være med på A & B Song, den låta kledde Jumanji-stortromma i bakgrunnen. Men sombre, rolige, stemningsfulle sanger HAR IKKE LYST til å akkompagneres av skurrende gitarer og trommevoldtekt! Så där. Da var det ute av systemet.

Utover det er du kul, Tom. Og jeg gleder meg til neste konsert. Spesielt hvis du lærer deg norsk, leser dette innlegget og gjør akkurat som jeg sier. I så fall kan du også kaste inn min bønn om å besøke en frisør og si farvel til hockeysveisen. You’ve got such a pretty face underneath.